Skrevet av forbundsleder Harald Trulsrud, Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO)
Selv om innlegget heter Vanskeligstilte grupper organiserer seg og taler egen sak, så kommer det nok mest til å handle om vanskelighetene disse gruppene har med å prøve å organisere seg – og problemene med å få talt egen sak.
Bakgrunnen min for å være her i dag og snakke om dette feltet er tolv år i Arbeidssøkerforbundet og ca 10 av disse som forbundsleder i Arbeidssøkerforbundet, jeg har vært styremedlem i Velferdsalliansen fra starten i 1998 og fram til jeg trakk meg nå i desember, de to første årene var jeg Alliansens leder eller koordinator som var betegnelsen den gangen. Jeg er også varamedlem til styret i Frivillighet Norge.
Jeg vil ta utgangspunkt i en undersøkelse vi i Arbeidssøkerforbundet gjorde i 1995 -96, sammen med Fattighuset, Gjeldsofferalliansen og Rettferd for taperne, - og med økonomisk støtte fra det som tidligere het Frisam, forløperen til Frivillighet Norge.
Undersøkelsen kalte vi ”Selvhjelpsutredningen 96”, og den gikk ut på å kartlegge hvilke organisasjoner for økonomisk vanskeligstilte som fantes, hva de drev med, hvordan de finansierte driften, og om det var grunnlag for at noen av dem kunne samarbeide.
Vi fant mellom 55 og 60 grupperinger fordelt over hele landet, tyngdepunktet lå i og rundt Oslo og Bergen, og bare unntaksvis fant vi noen i landdistriktene.
39 av disse var det vi kan kalle demokratiske organisasjoner med vedtekter og valgt styre, resten var mer eller mindre løse spontane aksjonsgrupper med noen få deltagere, - og enkelte erfarte vi etter hvert at var nok enmannsprosjekter som for det meste eksisterte bare i navnet
Når vi så på disse 39 demokratiske organisasjonene og hvordan de finansierte driften sin, så var det bare noen få ”store” som hadde skikkelige tilskudd til prosjekter og drift fra stat eller kommune.
Ca 10 andre fikk noen titusener i kommunale frivillighetsmidler, mens resten fikk ingenting.
De fleste sa også at det var umulig å finansiere driften med medlemskontingent, både fordi det var få medlemmer, men også fordi medlemmene var sosialklienter, gjeldsofre og arbeidsløse som ikke hadde råd til å betale.
Aktiviteten i disse organisasjonene ble holdt oppe ved at noen styremedlemmer hadde PC hjemme – altså hjemmekontor, noen fikk små pengegaver fra private og fagforeninger, og skulle man på et møte med sentrale myndigheter eller seminar så måtte møtedeltagerne spare penger til Oslotur.
Jeg har i den siste tiden tenkt på at denne undersøkelsen burde vi som lagde den ha fulgt opp for å se hva som har skjedd, det har vi dessverre ikke fått gjort enda, men jeg har tillatt meg å kaste et langt blikk tilbake over skuldra for å få en omtrentlig oversikt.
En del vet jeg av erfaring fra feltet, jeg har snakket litt med ledere for noen av organisasjonene, og jeg har prøvd å spore opp noen av de organisasjonene vi hadde kontakt med i 96 men ikke hører noe mer om nå.
-------
Hvordan er dette i forhold til dagens situasjon?
Antallet organisasjoner er omtrent det samme, - når det gjelder de minste organisasjonene og aksjonsgruppene så er omtrent halvparten nedlagt, men nye har kommet i stedet.
De organisasjonene som er store på vårt felt, det vil si de som har et par tusen medlemmer, og kommer inn under etablerte tilskuddsordninger, sånn som Rettferd for taperne og Leieboerforeningene består, men medlemstallet hos alle har gått noe tilbake.
Aleneforeldreforeningen er den eneste av de store som rapporterer om vesentlig vekst i antall medlemmer.
I etterkant av ”Selvhjelpsutredningen 96” startet noen av organisasjonene sondering om samarbeid, dette utviklet seg til Velferdsalliansen, som i dag er et lite samarbeidsnettverk for organisasjoner som har til sammen rundt 10 000 medlemmer.
I Bergen og Oslo har de vanskeligstilte på egen hånd skaffet seg egne ”hus”, Robin Hood-huset og Fattighuset.
Driften av begge husene finansieres som et samspill med tilskudd fra de respektive kommunene, Sosial- og helsedirektoratet og gavmild sponsing fra henholdsvis Synøve Finden og Kaffehuset Friele.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har opprettet prosjektet: Batteriet - drevet av Kirkens Bymisjon, som skal hjelpe vanskeligstilte i gang med egenorganisering.
Tiltaket er bra men det finne bare ett Batteri og det ligger i Oslo, - hva med vanskeligstilte i de 430 andre kommunene?
Min helt uvitenskapelige konklusjon må bli at det har skjedd noe på disse ti årene, - men ikke noe som er vesentlig.
Antallet vanskeligstilte som er organisert har sannsynligvis gått litt tilbake, og støtteordningene som kunne gjort noe med det glimrer fremdeles med sitt fravær.
Så kommer det store spørsmålet:
Er det egentlig et problem at vanskeligstilte, fattige og arbeidsløse er så dårlig organisert?
Svaret på det må bli JA, ut i fra et demokrati- og maktperspektiv er det selvfølgelig et problem at
3 - 400 000 borgere har liten innflytelse og mangler mulighet til å påvirke det som skjer med deres egne liv, men den debatten er lang og jeg skal ikke ta den her.
Jeg vil heller rette fokus på dagens situasjon.
Stortinget har vedtatt å opprette NAV, og vedtok samtidig at ett av de bena som skal bære fram NAV er brukermedvirkning, både på system- og individnivå.
Når det gjelder de brukerne som kommer fra den gamle trygdeetaten, så har jeg tro på at det vil gå bra, her er det mange organiserte brukere, og FFO og SAFO er gjennom sine organisasjoner representert i de fleste kommuner.
Men når det gjelder de gruppene som kommer fra den kommunale sosialtjenesten og A-etat så er jeg bekymret. Organisasjonsgraden er ekstremt lav, det finnes i det ganske land bare en håndfull små organisasjoner til å representere disse. Og da bare i noen få kommuner.
Sånn jeg ser det så mangler det ene benet som Stortinget har forutsatt at NAV skal stå på, her må noe gjøres, og det må gjøres raskt.
Det som må til er tilrettelegging for at brukerne kan organisere seg, og gode støtteordninger som fungerer for små organisasjoner. Momskompensasjon som er en bra ordning for de store vil for eksempel ikke hjelpe de som ikke har noe å handle for.
Jeg kan tenke meg at hver eneste kommune må pålegges å opprette et brukerforum med henblikk på frivillig organisering, de må la frivillige få gratis tilgang til kontorutstyr, møterom og andre nødvendigheter for å stimulere til organisering.
Og ikke minst det må lages en ny tilskuddsordning som administreres av Frivillighet Norge og når ut i kommunene.
Frivillighet Norge bør også få penger sånn at de kan hjelpe brukere i ALLE landets kommuner med egenorganisering, slik Batteriet gjør i Oslo nå.
For å få til brukermedvirkning og frivillige organisasjoner som kan jobbe opp mot NAV så raskt som nødvendig foreslår jeg at regjeringa setter seg ned sammen med Frivillighet Norge for å finne gode praktiske løsninger.
Jeg tror nemlig det er, frivilligheten, de frivillige organisasjonene og Frivillighet Norge som er nøkkelen til om NAV skal bli en fiasko eller suksess.