Frivillighetspolitisk plattform 2019 - 2023

Last ned plattformen som PDF her.

Frivillighet Norges visjon er større rom for frivilligheten. Fordi frivilligheten er hjørnesteinen i et levende demokrati og i velferdssamfunnet. Vårt mål er at:

• myndighetene gjør det enklere å være frivillig og frivillig organisasjon.
• myndighetene gir frivillige organisasjoner større handlingsrom, bedre rammebetingelser og lytter til organisasjonene når beslutninger tas.
• frivillige og frivillige organisasjoner verdsettes for deres egenverdi og for det de skaper.
• innbyggernes oppslutning om organisasjonene gjennom medlemskap, frivillig innsats og økonomiske bidrag øker.
• frivillige organisasjoners kapasitet, gjennomslagskraft, aktivitetstilbud og resultater styrkes gjennom økt samarbeid og koordinering.
• frivillige organisasjoner tar en synlig plass i alle lokalsamfunn og i offentlig debatt.

Frivilligheten er mangfoldig, men forenes gjennom bestemte trekk. Både lovverket og regelverket for offentlige støtte- og fritaksordninger opererer med mange ulike definisjoner av frivillig virksomhet. Dette kompliserer driften av frivillige virksomheter og skaper uklarhet om hvilke aktører frivilligheten består av.

Frivillighet Norge definerer frivillige organisasjoner og ideelle ikke-fortjenestebaserte aktører som følger.

En frivillig organisasjon:

• er en sammenslutning av personer eller virksomheter som driver virksomhet på ikke- fortjenestebasert og ikke-offentlig basis, jf. definisjonen i frivillighetsregisterloven §§ 3 og 4.
• baserer en vesentlig del av driften på medlemskontingenter, gaver, innsamlede midler og/eller frivillig arbeidsinnsats.
• kan være en forening (lag, forbund, nettverk eller en paraplyorganisasjon) med medlemmer og demokratisk oppbygging, eller
• en stiftelse eller ideelt aksjeselskap som ikke deler ut midler eller som bare foretar utdelinger til frivillig virksomhet, jf. definisjonen i frivillighetsregisterloven §§ 3 og 4.

En ideell ikke-fortjenestebasert aktør på helse- og omsorgsfeltet er en økonomisk virksomhet som:

• drives som ikke-fortjenestebasert foretak. Det vil si at eventuelt overskudd investeres i driften av virksomheten eller tilfaller organisasjonens formål, det blir ikke utbetalt som fortjeneste til private eiere.
• er registrert i Frivillighetsregisteret.
• eies av, eller har sitt utspring i, en stiftelse eller frivillig organisasjon med demokratisk oppbygging og høy grad av delaktighet og medbestemmelse.
• representerer en merverdi i form av sin pionerrolle, sitt brukerperspektiv, sin tilgang på frivillige og/eller likepersoner, sin rolle som talerør for brukergrupper, den høye tilliten virksomheten har og/eller det helhetlige perspektivet som ligger til grunn for arbeidsmetode og driftskonsept.

Frivilligheten spiller en avgjørende rolle i den nordiske samfunnsmodellen som hjørnestein i demokratiet og velferdssamfunnet. Organisasjonene er:

• demokratiskoler, kanaler for påvirkning og «vaktbikkjer»
• arenaer for inkludering, utvikling av fellesskap og bygging av sosial kapital
• kulturbærere og kulturformidlere
• innovatører, pionerer og samfunnsbyggere
• samarbeidspartnere i beredskapen og velferdsproduksjonen
• nærmiljøbyggere som skaper tilhørighet, varme og aktivitet i lokalsamfunnene
• bidragsytere til bedre folkehelse
• interessefellesskap der deltagelse er et mål i seg selv

Frivilligheten forvalter stor kunnskap og verdifull tillit

Frivilligheten har lange tradisjoner, stor kapasitet og opererer på nesten alle samfunnsområder. Frivilligheten tilbyr for eksempel fritidsaktiviteter for barn og unge, idrettslige og kulturelle opplevelser, opplæring, beredskap, og helse- og omsorgstjenester. Frivilligheten har solid kunnskap, mye erfaring og høy tillit i befolkningen. Organisasjonene har ansvaret for å bruke og videreutvikle sin unike kompetanse, tillit og posisjon i samfunnet. Organisasjonene er en kilde til kompetanse og læring som styrker både enkeltmennesket og samfunnet. Det offentlige må legge til rette for at organisasjonene lykkes i dette, blant annet ved at organisasjonene får tilgang på informasjon om ordninger for økonomisk støtte og om andre virkemidler og tiltak.

Frivillighet Norges medlemsorganisasjoner har ulike formål, metoder, aktiviteter og standpunkter, men er enige om at frivilligheten skal være:

• uavhengig og et mål i seg selv
• mangfoldig, variert og nyskapende
• utfordrende, kritisk og utviklende
• sosial, inkluderende og tilgjengelig for alle, uavhengig av bakgrunn og livssituasjon
• transparent, trygg, ærlig og med høy etisk standard 

Frivilligheten er en samfunnssektor

Frivilligheten har en egenverdi og frivillig aktivitet er i seg selv et gode. Samtidig fyller frivilligheten viktige funksjoner som gagner samfunnet. Frivilligheten fyller rommet mellom individer, og mellom det offentlige og næringslivet, og er dermed en egen samfunnssektor som må stimuleres med andre virkemidler enn offentlig sektor og næringslivet.

Både regjeringen, kommuner og fylker må etablere helhetlig frivillighetspolitikk som legger til grunn at frivilligheten er en samfunnssektor, respekterer dens verdier og anerkjenner behovet for et mangfold av frivillige organisasjoner. På samme måte som næringspolitikken suppleres med spesifikke virkemidler for enkelte næringer, må frivillighetspolitikken suppleres med spesifikke virkemidler for særskilte deler av frivilligheten.

Med helhetlig frivillighetspolitikk mener Frivillighet Norge en politikk for å skape vekst i alle deler av frivilligheten. Frivillighetspolitikken skal bidra til at:

• det skal være lett å være frivillig og å drive frivillig organisasjon
• frivillighetens selvstendige stilling og egenart ivaretas og videreutvikles
• organisasjonene får økt tilgang til langsiktige, etisk forsvarlige inntektskilder
• det offentlige og organisasjonene får større kunnskap om både motivasjonen for deltagelse og effekten av frivilligheten
• det offentlige ser og etterspør merverdien som ligger i samarbeid med frivilligheten
• det offentlige legger til rette for frivillig aktivitet ved å sikre tilgang til kompetanse, egnede lokaler og anlegg og andre ressurser.

For at frivillig sektor skal kunne utvikle seg og opprettholde sin rolle i samfunnet trenger den gode rammebetingelser.

En sterk og uavhengig sektor

Frivilligheten utgjør en stor del av livet for mange og omtales ofte som limet i lokalsamfunnet. Frivillighetens viktigste ressurser er engasjerte medlemmer, frivillige, givere og andre støttespillere. Samtidig trekker det offentlige fram frivilligheten som en del av løsningen på mange av utfordringene samfunnet møter. Det er et potensial for økt samarbeid med det offentlige. Dette må ikke gå på bekostning av organisasjonenes kjernevirksomhet og egne formål.

Frivillig sektor har gjennom historien vært innovativ og fyller hull i samfunnet hvor det er behov. Likevel er det viktig at forventningen om å være innovativ ikke fortrenger eksisterende gode tiltak organisasjonene alt har utviklet. Frivilligheten er avhengig av forutsigbarhet og stabile rammer for å kunne bidra.

For at frivilligheten skal kunne videreutvikle seg som en sterk og uavhengig sektor, må:

• frivillige organisasjoner sørge for å være fri fra bindinger som er i konflikt med organisasjonens formål.
• det offentlige ikke skattlegge frivillighet.
• det innføres rettighetsfestet og full momskompensasjon for innkjøp av varer og tjenester og investeringer i organisasjonseide bygg og anlegg.
• støtte til frivillige organisasjoner i størst mulig grad gis som ubundne midler.
• frivillige organisasjoner ha forutsigbare rammebetingelser, blant annet gjennom tilgang på flerårige ordninger og egnede offentlige lokaler.
• frivillige organisasjoner som samarbeider med det offentlige tilføres ressurser til å følge opp felles målsettinger.
• det ses på nye og utvidede ordninger som gjør det mer attraktivt for næringslivet å støtte frivillige organisasjoner økonomisk.
• stat, kommuner og fylker ha en helhetlig frivillighetspolitikk, som utvikles i samarbeid med frivilligheten, og en strukturert og gjennomtenkt holdning til hvordan man skal samarbeide med frivillige organisasjoner.

Samfunnet er i kontinuerlig endring. Frivillige organisasjoner påvirkes av endringene og har ofte selv som mål å påvirke samfunnet. Frivillighet Norge vil peke på følgende trender som har spesiell betydning for frivilligheten, og hvilke rammebetingelser frivilligheten trenger for å kunne møte disse.

Demokrati under press

Det liberale demokratiet er grunnlaget for samfunnsordenen vår, og favner verdier som står sterkt i Norge. Globalt øker bekymringen for demokratiets stilling. I mange land er den offentlige debatten preget av sterk polarisering. Også i Norge har det offentlige ordskiftet blitt hardere og mer polarisert. Særlig unge, kvinner og personer som representerer minoriteter har opplevd trakassering når de har uttrykt sine meninger offentlig.

Norge er av de landene hvor folk stoler mest på hverandre, og frivillige organisasjoner nyter høyere tillit enn de fleste offentlige og politiske institusjoner. Dette er en posisjon vi må ta vare på. Frivillige organisasjoner gir mulighet til å treffes på tvers av andre skillelinjer i samfunnet. Organisasjonene er demokratiske opplæringsarenaer og viktige stemmer i demokratiet både lokalt og nasjonalt. Disse arenaene er viktige for å opprettholde tillit til hverandre og skape respekt og forståelse for andre ståsteder.

Frivillige organisasjoner er viktige aktører i samfunnet, både lokalt og nasjonalt. Vi jobber med en stor bredde av tema og representerer ofte store grupper i samfunnet. Derfor må også frivillige organisasjoner inkluderes i politiske prosesser på tema som er relevante for vårt arbeid.

For at frivillig sektor fortsatt skal kunne være en tydelig demokratisk aktør, må:

• det legges til rette for at alle kan delta i frivillige organisasjoner.
• alle samfunnsaktører ta ansvar for at det skal være trygt å delta i den offentlige debatten.
• frivillige organisasjoner inkluderes som høringsinstanser og samspillspartnere i politiske prosesser, der det er naturlig.
• organisasjoner opprettholde og videreutvikle interne demokratiske prosesser og en kultur der vi viser respekt for hverandre og lytter til hverandre, uansett uenigheter og forskjeller

Økende utenforskap

De sosiale forskjellene har siden årtusenskiftet vært økende, og antallet fattige er økt. Antallet barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt er også økende. De sosiale forskjellene reflekteres også i frivilligheten. De som faller utenfor utdanning eller arbeidsliv og har dårlig økonomi deltar sjeldnere i organisasjonslivet.

Frivillige organisasjoner er en arena for å møte andre med like interesser uavhengig av bakgrunn. Deltagerne utvikler sosial kompetanse, ferdigheter, får venner, nettverk og opplever mestring. Det øker både muligheten og motivasjonen for å delta på andre samfunnsarenaer som utdanning, arbeidsliv og politiske valg. Frivilligheten kan derfor spille en viktig rolle for å sikre samfunnsdeltagelse, og slik bekjempe sosiale forskjeller. Dette er særlig sentralt for barn og unge, da det å bekjempe utenforskap i tidlig alder kan forebygge utenforskap senere i livet.

Krav til kostbart utstyr, dyre kontingenter eller avgifter gjør at noen ikke kan delta på fritidsaktiviteter. Manglende universell utforming og tilrettelegging bidrar til at personer med nedsatt funksjonsevne ikke kan delta på fritidsaktiviteter på like vilkår. For at flest mulig skal få delta, må sykdom, dårlig økonomi, arbeidsledighet eller andre utfordringer ikke være hinder for å delta i frivillige organisasjoner. Dette er et felles ansvar for frivillige organisasjoner, støtteapparat og myndigheter.

Frivilligheten kan spille en nøkkelrolle for å øke samfunnsdeltagelsen og redusere utenforskap. Om man skal lykkes med dette, må:

• både organisasjoner og det offentlige jobbe aktivt for å sikre lave kostnader knyttet til å være med, slik at økonomi ikke hindrer deltagelse, særlig for barn og unge.
• det offentlige bidra aktivt til å minske den økonomiske belastningen familier med vedvarende lav inntekt har ved at barn deltar i organiserte fritidsaktiviteter.
• lokaler frivilligheten bruker som hovedregel være universelt utformet.
• manglende deltagelse i arbeidslivet eller helseutfordringer ikke være et hinder for å delta i frivillig arbeid.
• frivilligheten ta i bruk nye rekrutteringsmetoder og tilrettelegge aktivitet for å nå nye grupper.
• det offentlige hjelpeapparatet være bevisst på at å delta i frivilligheten kan bidra til å motvirke utenforskap.
• ordninger som tar sikte på å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser i fritidsaktivitet styrkes.

Arbeidet for et bærekraftig samfunn

Miljø- og klimautfordringene er noen av de største utfordringene samfunnet vårt står overfor. De har potensielt store konsekvenser for hvordan vi kan leve livene våre. Alle har et ansvar for å skape et bærekraftig samfunn hvor vi gjør så lite skade på miljøet som mulig og tar vare på planeten for kommende generasjoner. Frivillige organisasjoner må være bevisst hvordan egen virksomhet påvirker miljøet.

Klima- og miljøproblematikk skaper også stort frivillig engasjement. Både nye og etablerte organisasjoner har dette som en viktig del av sitt formål. Disse kan være en viktig del av arbeidet med å spre bevissthet om miljøvern og begrensning av klimaendringene, og bør behandles som en viktig samarbeidspartner av alle aktører på feltet.

For at frivillig sektor skal kunne være med på å ta sin del av ansvaret for et bærekraftig samfunn, må:

• frivillige organisasjoner bruke ressurser på å kartlegge og redusere skadevirkningene som egen virksomhet har på klima og miljø.
• frivillig sektor sørge for at risiko for og vurdering av miljøbelastning og klimaendringer reflekteres i planer for gjennomføring av aktiviteter, arrangementer og oppføring av bygg og anlegg.
• det offentlige legge til rette for at frivillig sektor kan bidra til å få og dele kunnskap om miljø- og klimautfordringene.
• frivillige organisasjoner og det offentlige samarbeide for å sikre at man når felles miljø- og klimamål.

Nye folkehelseutfordringer

Norge har en av verdens høyeste forventede levealdere, og denne er økende. Dette gjør også at mange er friskere lenger. Likevel er de sosiale helseforskjellene økende, og blant annet inaktivitet, psykiske plager og ensomhet er folkehelseutfordringer som påvirker befolkningen i alle aldersgrupper. Frivillige organisasjoner kan bidra til å bedre folkehelsen, både gjennom å få folk i aktivitet og ved å skape sosiale nettverk og sosial støtte. Pasient- og brukerorganisasjoner sitter på stor kunnskap på helsefeltet, deres arbeid i seg selv og deres metoder er viktige bidrag i folkehelsearbeidet.

Ensomhet er en viktig folkehelseutfordring i store deler av befolkningen. De som er mest utsatt for ensomhet er de som står utenfor arbeidslivet, unge, eldre og personer med nedsatt funksjonsevne. Frivillig aktivitet kan være viktig for å utvikle folks sosiale nettverk, særlig for de som faller utenfor samfunnet av ulike grunner.

Sammen må vi skape et aldersvennlig samfunn slik at eldre kan få så mange gode leveår som mulig. Her kan frivilligheten spille en viktig rolle, både ved å gi folk mulighet til å bidra som frivillige etter at de har gått ut av arbeidslivet, og ved at frivillige kan skape aktivitet for personer med et hjelpebehov. Eldre er en stor ressurs som det blir stadig viktigere å inkludere i frivillig arbeid.

Frivillige organisasjoner har i seg selv en helsefremmende effekt, og er en unik mulighet for egendrevet aktivitet det offentlige ikke kan skape. For at sektoren fortsatt skal kunne fylle denne rollen for flest mulig, må:

• det offentlige kjenne frivilligheten i sitt nærområde og være bevisst den folkehelsebyggende effekten som hele bredden av frivillige organisasjoner har.
• det offentlige legge til rette for samarbeid med frivilligheten som både fremmer organisasjonens formål og folkehelsen.
• organisasjonene være bevisst den folkehelseeffekten de har.
• det legges til rette for at flere blir kjent med frivilligheten i alle aldere.
• det jobbes for at unge ikke faller ut av organisert aktivitet i ungdomstiden.

Engasjement i endring

Hvordan folk ønsker å engasjere seg er i endring. Færre er aktive i samme organisasjon over lang tid, man har ofte flere medlemskap, flere deltar i aktiviteter uten å være medlemmer og mange engasjerer seg i aksjonist- og punktfrivillighet. For organisasjonene merkes dette både ved at det forventes mer tilrettelegging for at folk skal delta og at det blir vanskeligere å finne personer som vil være med og drive organisasjonene og medlemsdemokratiet over tid på frivillig basis. Dette krever mer ressurser for å følge opp personer som er i organisasjonen over kortere tid, og fordi de fleste organisasjoner er bygd opp rundt medlemsdemokrati hvor medlemmene både tar beslutningene og i hovedsak drifter organisasjonene. Det må ligge til grunn at frivillige organisasjoner skal drives av frivillige, dette legger begrensninger på hvor stor grad av profesjonalisering som kan forventes av organisasjonene. Kravene til å bidra i organisasjoner kan ikke bli så høye at noen mister muligheten til å delta.

En globalisert økonomi og flere migrasjonsbølger gjør at Norge er et samfunn med innvandring fra hele verden. Mange som kommer hit kjenner ikke til hvilke organisasjoner som finnes eller hvordan frivillige organisasjoner fungerer i Norge. For at alle skal ha reell mulighet til å delta må det sikres at alle får kunnskap om og blir kjent med de frivillige organisasjonene uavhengig av bakgrunn.

Endringer i samfunnet skaper utfordringer for å rekruttere og beholde medlemmer, deltagere, givere og frivillige i de frivillige organisasjonene. For at de skal lykkes med dette er det nødvendig med:

• mer ressurser til å tilrettelegge for å koordinere, lede og inspirere frivillige, medlemmer og deltagere.
• mer ressurser til anlegg, utstyr, organisering, instruksjon osv. slik at medlemsaktivitetene holder den kvaliteten som etterspørres.
• tilrettelegging for at aksjonsbaserte initiativ kan gå fra å være løse sammenslutninger til å bli organisasjoner.
• at kommunene legger til rette for at alle nye innbyggere får oversikt over de frivillige tilbudene som eksisterer i kommunen.

Trygghet og beredskap

Både klimautfordringene, ny teknologi, økt turisme og endringer i det sikkerhetspolitiske bildet aktualiserer og utfordrer det frivillige beredskapsarbeidet. Frivillige organisasjoner utgjør en viktig del av den norske beredskapen og totalforsvaret. Dette stiller store krav til mannskap, utstyr og samarbeid med andre deler av beredskapsapparatet. Også organisasjoner som ikke har beredskap som hovedformål kan bidra til mobilisering i en krisesituasjon. Forskjellige deler av frivillig sektor er del av det offentliges beredskapsplaner, og mange steder bør dette arbeidet forankres bedre. Å være klar til å bidra i beredskapsarbeid krever ressurser også utenfor krisesituasjoner, uavhengig av om det er innen søk og redning, omsorgsberedskap eller andre former for beredskap.

For å styrke frivillig sektor som en bidragsyter i beredskapsarbeidet, må:

• det legges til rette slik at tiden brukes mest mulig til trening og innsats, og minst mulig til byråkrati.
• organisasjonene sikres god tilgang på digitale løsninger, særlig for å sikre god og sømløs kommunikasjon med andre aktører.
• det offentlige i større grad forplikte seg til å ivareta frivillige ressurser som brukes i beredskapsarbeid, blant annet gjennom støtte til trening, øvelser, vedlikehold og oppdatering av utstyr.
• lokale og nasjonale myndigheter i større grad inkludere relevante frivillige aktører i beredskapsøvelser.

Det offentlige peker ofte på frivilligheten som en del av løsningen på samfunnsutfordringer. Om frivillig sektor skal ha mulighet til å fylle denne rollen må det følge med ressurser og gode rammer for samarbeid. Frivilligheten eksisterer i hovedsak for å oppfylle sitt eget formål og har sin egenverdi, derfor bør frivilligheten i liten grad handle på bestilling fra det offentlige, eller bli detaljstyrt. I et likeverdig partnerskap kan det offentlige og frivilligheten sammen finne fram til hvordan organisasjonenes formål og egenart kan bidra til å nå felles mål. Det offentlige skal ikke konkurrere med de frivillige organisasjonene og derfor heller ikke starte rekruttering av frivillige i kommunal regi uten å samarbeide med den lokale frivilligheten.

For å lykkes i samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten, og å utnytte potensialet for økt samhandling, må:

• alle kommuner og fylker ha en helhetlig frivillighetspolitikk.
• det offentlige legge til rette for møteplasser for og med frivilligheten.
• det offentlige møte frivilligheten med en profesjonell og objektiv tilnærming.
• både frivilligheten og det offentlige vise gjensidig respekt for hverandres egenart.
• samarbeidet mellom det offentlige og frivilligheten bygge på en felles forståelse av de samfunnsutfordringene begge parter har som formål å løse, og frivillighetens innsats må være et supplement til, ikke en erstatning for, det offentliges oppgaver og ansvar på området.
• det offentlige på alle nivå ha en anskaffelsespolitikk som legger til rette for at ideelle aktører kan levere offentlig finansierte velferdstjenester.
• alle kommuner og fylkeskommuner ta hensyn til frivillige organisasjoners behov i utformingen av arealplaner og andre kommunale planer.

Samfunnet gjennomgår en kontinuerlig digitalisering på alle områder. Denne utviklingen vil ikke stoppe opp, og den stiller nye krav til frivilligheten. Digitaliseringen har gjort det enklere å kommunisere og å samle og oppbevare store mengder informasjon. Samtidig skapes utfordringer knyttet til hvor mye informasjon som må innrapporteres, hvordan personinformasjon behandles og digitalt utenforskap. For frivilligheten har dette ført med seg krav om profesjonalisering for å håndtere det offentliges søknads- og rapporteringssystemer og behov for å utvikle og drifte nye systemer for oppbevaring av medlemsinformasjon. Digitaliseringen har også endret hvordan vi kommuniserer, og økt folks forventninger til å kunne søke seg fram til oppdatert informasjon. Dette gjør at organisasjoner har behov for nye løsninger for kommunikasjon med medlemmer, frivillige og andre interessenter.

At det blir enkelt å samle og dele informasjon må gjøres til et gode for alle parter, ikke en utfordring. For å lykkes med dette, må:

• arbeidet med å digitalisere frivillige organisasjoner være et felles anliggende og delfinansieres av det offentlige.
• digitaliseringen føre til forenklinger for organisasjonene, ikke merarbeid.
• det offentlige ha et prinsipp om at all informasjon bare skal innhentes en gang. For å gjennomføre dette må systemer utvikles som omfatter alle forvaltningsnivåer.
• krav til oppbevaring og behandling av personinformasjon være lett tilgjengelige og lett forståelige for frivillige organisasjoner.
• det offentlige sørge for tilstrekkelig driftsstøtte til organisasjonene for å ta høyde for at de skal kunne investere i digitalt utstyr og hjelpemidler; utgifter som ikke kan kompenseres for med økt frivillig innsats.
• alle som samler informasjon fra frivillig sektor legge til rette for at innrapporteringen skal kunne gjennomføres av frivillige.
• organisasjonene benytte nok ressurser på digital opplæring av frivillige, slik at man ikke skaper digitale skillelinjer ved at digital kompetanse blir en forutsetning for å delta.
• organisasjonene samarbeide om å utvikle kompetanse og felles digitale løsninger som kommer flere til gode.
• det offentlige tilby opplæring av representanter fra frivilligheten ved innføring av nye standarder eller krav.

Visjonen om at frivillig sektor skapes av de som deltar og skal være tilgjengelig for alle, forplikter oss til å speile samfunnet. For at alle skal få tilgang til frivillige organisasjoner må vi fjerne barrierer for deltagelse og legge til rette for at organisasjoner kan drive sin aktivitet på en inkluderende måte. Å inkludere flere krever endring. Det kan være endring i rekruttering, hvordan lokalene er utformet, hvilke aktiviteter man tilbyr eller hvordan man jobber med utvikling av ledere. For at alle skal kunne delta må organisasjonene legge til rette for at aktiviteter er tilgjengelige, universelt utformet og for at nye grupper kan nå aktiviteten man driver med. Økt deltagelse krever også ressurser, og det offentliges mål om å styrke deltagelsen i frivilligheten må følges opp med økte bevilgninger. Økt kulturelt mangfold i befolkningen gir frivillige organisasjoner nye utfordringer og muligheter for utvikling. Økt mangfold gir mer ressurser, nye perspektiver og større oppslutning.

Det skal være trygt å delta i frivillige organisasjoner. Organisasjonene har et ansvar for å skape trygge rammer og forebygge alle former for trakassering, mobbing og rasisme. Organisasjonene har også ansvar for å sikre god håndtering av varslingssaker som ivaretar alle parters rettssikkerhet. Mange organisasjoner jobber også med barn eller sårbare grupper, noe som stiller ekstra krav til organisasjonenes retningslinjer og tiltak for å sikre trygg aktivitet.

For å sikre bred og mangfoldig deltagelse, må:

• det legges til rette for at man beholder et stort organisasjonsmangfold, blant annet gjennom å stimulere til etablering av nye organisasjoner.
• frivillige organisasjoner drive inkluderende rekruttering og arbeide for at medlemmer, frivillige, tillitsvalgte og ansatte skal reflektere mangfoldet i befolkningen i alle nivå av organisasjonen.
• frivillige organisasjoner være trygge arenaer for å møte andre på tvers av bakgrunn, kultur og alder, blant annet ved å tilby rusfrie arenaer.
• frivillige organisasjoner ha retningslinjer som sikrer at personer ikke utsettes for trakassering av noe slag, og retningslinjer for å følge opp varslingssaker som ivaretar alle parters rettssikkerhet.
• frivillige organisasjoner ha retningslinjer for å jobbe med barn eller personer i sårbare livssituasjoner.
• politiregisterloven og tilhørende forskrift endres slik at det kan hentes inn oppdaterte politiattester for de frivillige jevnlig.

Frivillige organisasjoner nyter stor tillit, men undersøkelser viser en tendens til at flere er skeptiske til om midler blir brukt på formålet. Å bevare tilliten krever at man driver organisasjonen godt, holder orden i økonomien, er åpen og kommuniserer aktivt med interessenter, tar godt vare på de personene som er i organisasjonen og er tro mot organisasjonens formål. Grunnlaget for organisasjonenes tillit er den lokale kjennskapen og tilknytning i møtet mellom mennesker. Det krever også å holde balansen mellom å være profesjonelle aktører og frivillig drevne arenaer for læring, utvikling og mestring. Organisasjonene må utvikle systemer, rutiner og opplæringsopplegg som ivaretar alle disse aspektene. De som påtar seg ansvar i en organisasjon påtar seg også et personlig ansvar som organisasjonen må legge til rette for at de skal være i stand til å ta. Det er nødvendig å bruke midler på administrasjon for å sikre at ressursene blir brukt på en best mulig måte og i tråd med organisasjonens formål.

For at frivillig sektor skal opprettholde sin høye tillit og troverdighet, må:

• frivillige organisasjoner følge Frivillighet Norges anbefalinger for godt styresett.
• frivillige organisasjoner sette av tilstrekkelig ressurser for å drive organisasjonen godt, og lære opp frivillige og tillitsvalgte i god organisasjonsdrift.
• frivillige organisasjoner ikke nedprioritere organisasjonens formål til fordel for andre interesser.
• frivillige organisasjoner ta ansvar for å evaluere og vurdere egen innsats og egne prosjekter.
• frivillige organisasjoner prioritere å kommunisere aktivt om organisasjonenes innsats og resultater til givere, medlemmer og frivillige.
• frivillige organisasjoner sikre at man opprettholder sin uavhengighet i samarbeide med andre aktører som næringsliv og det offentlige.
• offentlige og private aktører ta hensyn til at organisasjonene trenger tilstrekkelig ressurser for å sikre god organisasjonsdrift og opplæring av organisasjonen når man gir støtte til prosjekter eller har samarbeid.